Er det å tro på framtida en forutsetning for at et lokalsamfunn skal overleve på sikt? Spørsmålet er interessant og egnet til å gruble over. Hvis svaret er ja så må det få konsekvenser for de valg som gjøres og hvordan samfunnene styres.
Jeg tror at framtidstro og optimisme er en forutsetning for at den fiskerikommunen jeg bor i skal utvikle seg i positiv retning.
Nord-Norges befolkning har i den senere tid sett lysere på framtida, ikke minst i forhold til de mulighetene olje- og gassutvinninga kan gi oss. Vi har trodd på de muligheter ny teknologi og energiressurser kan gi oss som region.
Denne optimismen har dessverre hittil ikke gitt spesielle utslag utover de stedene som har fått direkte arbeidsplasser i tilknytning til utvinning. I Finnmark gjelder det Hammerfest. Byen har hatt en eventyrlig oppblomstring etter at anlegget på Melkøya ble etablert. Vi har sett et industrieventyr, og jeg unner Hammerfest det. Finnmark må ha vekst noen steder for å demme opp for fraflytting.
Resten av Finnmark har håpet på noe av den samme effekten. Nå står Goliatfeltet foran realisering, etterfulgt av Nucula og alle de andre blokkene. Det er ikke for mye forlangt at naboene til disse områdene skal se ringvirkninger for sine områder, for at de skal være positive til utbygging.
Måsøy kommune har fått den tvilsomme ære av å være påslagsområde nr. 1 for eventuelle oljeutslipp dersom noe skulle gå galt på Goliat-feltet. I dette området ligger Ingøy mest utsatt til, med sin bosetting og med kanskje Norges beste fiskefelt utenfor. I tillegg ligger fuglefjellet Hjelmsøystauren i samme område. Hjelmsøystauren er full av rødlistearter (truede fugleartet) og er fredet. Goliatfeltets risiko-område innholdet ingredienser som folk, fisk og fredete fuglearter.
Da er det vel ikke urimelig at vi som skal ta en eventuell risiko, også etterspør hva vi skal få tilbake? Svaret hittil fra oljeselskapet ENI har vært bortimot arrogant: Noen meter med oljelenser, noe utstyr, noen fiskebåter i en slags beredskap osv. Men det som gir aktivitet, arbeidsplasser, inntekter og utvikling – det skal vi plassere et annet sted (les Hammerfest).
For meg må ENI gjerne sitte i Italia og gjøre sine vurderinger av hva kystfolket i Finnmark er villig til å utsette seg for, men jeg er helt krystallklar: Som ordfører i Måsøy kan jeg ikke anbefale at Måsøy kommune skal si ja til en konsekvensutredning eller en PUD (plan for utbygging og drift) som bare genererer risiko, ikke utvikling i Måsøy.
Jeg har ingen illusjoner om at lille Måsøy kommune kan stoppe Goliat, men jeg har en oppfatning av hvordan mediabildet vil se ut hvis storsamfunnet og et italiensk oljeselskap overkjører de som tar den største risikoen, som ikke genererer noen positive ringvirkninger og som folk ikke vil ha.
Så kan man spørre seg om ENI som operatør ønsker det slik? Jeg tror de senser, som enhver annen observatør gjør, at den overveldende positive holdningen til olje- og gassutviklinga i Finnmark er i ferd med å endre seg. Framdeles er folk positive, men vi er blitt mer bevisst. Vi vil ha olje- og gassutvinning, men ikke for enhver pris. Ikke hvis det går ut over fiskeriene, ikke hvis det kan ødelegge vår sårbare natur og ikke hvis det rokker ved den økologiske balansen i Finnmarksnaturen. Debatten knyttet til seismikkskytinga sommeren -08 bør være et varsku om et stemningsskifte og om en økt bekymring i lokalbefolkningen.
Norge som oljeproduserende land er egentlig utrolig heldige som har ei slik fiskerinæring vi har, som i utgangspunktet er villig til å finne kompromisser og godtar oljevirksomhet. Våre fiskere er ikke millitante og imot for enhver pris. I dette ligger det et handlingsrom som bør gi mulighet for både fiskeri og seismikk.
For meg er fisk viktigere enn olje. Det sier jeg selv om jeg har vært ordfører i en kommune i 13 år og fått overført mange oljemillioner til min kommune hvert år. Vår økonomi i dette grunnrike landet skyldes vår oljeformue. Men en dag er oljen slutt, en dag skal den nest største næringa – fiskeri og havbruksnæringa – bære denne nasjonen på sine skuldre. Fram til da må vi gjøre to ting; forvalte vår oljeformue og våre fiskebestander med vett og forstand.
Ingen av delene er spesielt lett. Det er ikke å la være å bruke alle pengene man har i pengeboka. Det vet ethvert barn som har fått ukepenger. Men du som leser dette er ikke et barn. Du vet at penger må forvaltes, akkurat som fiskebestander. Du vet også at bruker staten for mye penger, har det en lei tendens til å øke inflasjon, presse renta opp, gjøre lånene dine dyrere og i det store globale bildet virker også andre lands økonomi på oss.
Jeg tror ikke at handlingsregelen er hellig og at den nødvendigvis må ligge presis der den ligger, men jeg er overbevist om at den må ligge ca. der den er i dag, hvis ikke kan mer enn drivstoffprisene bringe båtene til kai.
Vi kan se verden forskjellig, ikke minst ut fra ulikt politisk ståsted.. Jeg tror ikke på de frie krefters spill og at alt skal styres av markedet.
Markedet bryr seg ikke om meg eller noen av de andre innbyggerne i Finnmark. Markedet har ikke omsorg for enkeltmennesket. Markedet bryr seg bare om lønnsomhet.
At noen av de samme innbyggerne i Finnmark i det siste fremstår som sterke markedsliberalister er egnet til å undre seg over.
I vinter har vi i ”markedets” navn opplevd at ”storhundra” har vært større enn noensinne, at kvalitetsfisk ble guano når 300 tonn loddesprengt torsk lå uprodusert på kai i over 50 timer og at fiskeren får den samme pris for torsken uansett kvalitet.
Dette ”markedet” er døden for ethvert fiskevær, enhver fisker og enhver som er glad i fiskerinæringa.
Min TRO er at vi som er kystens folk, sammen bekjemper denne varianten av markedet!
Ingalill Olsen
(innlegg i Fiskeribladet)
av 145 lesere
Legg igjen en kommentar