Den nordnorske befolkningen har alltid vært myteomspunnet, på godt og vondt. Vi er bl.a. kjent som Nord-Norges italienere. Det betyr vel at vi har større temperament, mer følelser i sving og er mer utagerende enn våre landsmenn som bebor det sørlige Norge. Om det medfører riktighet, er jeg ute av stand til å vurdere, siden jeg er finnmarking og inhabil i vurderinga.

Men la oss nå si at det er noe i disse mytene, i hvert fall en gnist av sannhet. I så fall har Nord-Norge et potensiale vi ikke har utnyttet. Hvis vi har et sterkere og mer impulsivt følelsesliv enn gjennomsnittsnordmannen, så kan det kanskje bety at vi bryr oss mer om hverandre og det området vi bor i. Nå er følelser og styrken på de umulig å måle, så her er vi på gyngende synsegrunn.

Men av og til, for eksempel etter en så våt og kald og skoddefull sommer som Finnmark har hatt i år, så tenker jeg at vi må være utrolig glad i de øyene og fjordene vi bebor siden vi blir her. Vi snakker nesten om en overjordisk kjærlighet til selve landet og landskapet. Selv dro jeg på ferie med skodde ned i øynene og vendte hjem til det samme diffuse skoddelandskapet. Man kan nesten definere tilhørigheten  til Finnmarks-kysten som et hat-kjærlighetsforhold. Og slike forhold er preget av at de er noe du aldri kommer ut av. Du hører til der selv om du mange ganger lengter bort. Dårlig sommervær styrker hat-delen i dette forholdet. Vakre midnattsolnetter smyger seg inn på kjærlighetssida. Naturens gavmildhet til dette karrige landskapet gjør det verdt å være her. Et godt vårfiske, med masse fremmedfiskere og yrende aktivitet, gode priser til fiskerne som gliser blidt når de innimellom er på land – er med på å klistre menneskene fast i det nord-norske kystlandskap.

Finnmark er en smeltedigel av ulike mennesker og kulturer. Ikke minst har fiskeindustrien på land bidratt til det.

På fiskebrukene er det polakker, portugisere, estlender, latviere og nordmenn om hverandre. Vi hører ikke om konflikter. Det er mulig de er der, men med arbeidsinnsats som hovedingrediens,  så går integreringa bra. Fiskeindustrien i Finnmark er avhengig av våre nye landsmenn. Vi må ta godt imot dem og være så rause at de trives og vil bli.

Vi er også avhengig av investorer utenfra. Svært få bruk er eid av finnmarkinger. Mange fiskerisamfunns utviklingsmuligheter ligger i hendene på mennesker som ikke hører til eller har tilhørighet i de samme samfunnene. Det betyr at det påhviler et samfunnsansvar for de som driver en hjørnesteinsbedrift i et fiskevær. Aker Seafood er kanskje de som bærer det største ansvaret siden de er lokalisert så mange steder. Vi har mange gode eksempler på at dette fungerer godt, men også det motsatte. Vardø, hvor det nesten ikke er fiskeriaktivitet, er et eksempel på at ikke alle som eier et fiskebruk burde gjort det.

En fiskekjøper og eksportør er en viktig representant for Norge og norsk fiskerinæring. Hvis han leverer god kvalitet, får Norge et godt rykte i det internasjonale markedet, og i tillegg blir produktet godt priset. Hvis han derimot jukser med kvaliteten, faller omdømmet, ikke bare hans, men Norges omdømme.

Hvis 99 av 100 eksportører leverer topp kvalitet er det allikevel ikke nok. Alt av norsk fisk som selges på det internasjonale markedet må være av god kvalitet. Norge er et høykostland. Vårt fortrinn er nærhet til råstoff og dermed en unik mulighet å produsere verdens beste kvalitet. Dette fortinnet må ingen eksportør/fiskekjøper få lov til å sette i miskreditt.

Vi har sett urovekkende tendenser i siste sesong. Det brytes på land fisk som verken er bløgget eller sløyd. Fiskerne sier selv at hvis de må bløgge, går de til et annet bruk som betaler like mye for ubløgget fisk. Dette kan bare skje om fisker og kjøper er enig om en slik kvalitetsforringelse.

Disse fiskerne og disse kjøperne sager av den gren de selv sitter på. Mens de sager har de kortsiktig profitt i sikte. Slike representanter for næringen er næringens egne verste fiender!

Jeg tror i utgangspunktet på at mennesket er et moralsk vesen som vil det beste. Men i denne saken tror jeg dessverre at det er bare en ting som nytter –  rå makt!

Kontrollverket bør intensivere dette arbeidet.

Selv kunne jeg godt tenkt meg å tilby Arne Luther 24 timers jobb i Måsøy kommune i hans nye pensjonisttilværelse. Enkelte kaier og båter bør fylles opp av Arne Luther-kloninger, og overtredelser bør gis prioritet i det norske rettsvesen.

Dette handler om omdømmet til norsk fiskerinæring, den næringa som skal bære nasjonen på sine skuldre når oljealderen er slutt, den nasjonen som bruker millioner av kroner på å promotere norske kvalitetsprodukter ute i verden.

Skal noen simple juksemakere få lov til å ødelegge det? Svaret kan aldri bli annet enn nei!

Hva har så dette med overskrifta å gjøre? Dette er definitivt ikke kjærlighet til landet i nord. Dette er destruktivt og ødeleggende for norsk fiskerinæring, for fiskerne, for de lokalsamfunnene som er så uheldig å få slike næringsaktører og for hele nordområdet.

Nordområdene er avhengig av god politisk styring, men de er også avhengig av næringsaktører som benytter områdets ressurser med respekt og kjærlighet.

Hvis ikke dette bedrer seg, burde vi sette vårt nordnorske temperament i brann, for å røyke ut disse elementene og bli kvitt dem!

Ingalill Olsen

(innlegg i Fiskeribladet)

Vurdert til: av 162 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den rødgrønne  regjeringa innførte ett nytt politisk begrep i sin tiltredelseserklæring – nordområdesatsing.

For oss som bebor de nordlige områdene i landet, var det manna fra himmelen. Vi var plutselig i sentrum av et av regjeringens satsingsområder.  Også vi, som alltid hadde vært litt utafor det gode selskap, ikke viktig nok til å bli regnet skikkelig med, men ikke uviktig nok til at vi ble dumpet heller.

Under den kalde krigen var vi strategisk viktig, men det avtok etter hvert som varmen bredte seg. Nå derimot, er våre områder viktig for nasjonen, ikke minst sett ut fra nordområdenes rike ressurser som fisk, olje, gass og mineraler.

I Soria-Moria erklæringen står det:

”Regjeringen ser Nordområdene som Norges viktigste satsingsområde i årene som kommer. Nordområdene har gått fra et sikkerhetspolitisk oppmarsjområde til et energipolitisk kraftsentrum og område for store miljøpolitiske utfordringer, noe som har endret fokus hos andre stater i regionen. Ivaretakelse av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord skal prioriteres høyt og sees i nær sammenheng.” 

Dette endrede fokuset har gitt den nordnorske befolkningen håp og framtidstro. Det trenger vi, fordi deler av den kyststripa som skal utgjøre landets Soria-Moria, sliter tungt med befolkningsnedgang og mangel på aktivitet. Det er til og med arbeidsledighet i enkelte fiskevær  – samtidig som landet knapt har hatt så mange sysselsatte som nå. Kommunene har jevnt over stram kommuneøkonomi, ytterligere forsterket av befolkningsnedgangen. Slikt kan karakteriseres som en skikkelig ond sirkel og lite egnet til å holde motet oppe.

For ei tid sida tok jeg flytoget, og øynene falt på en reklame for Gardermoen, med navnet ”Go to Gate”. Utenpå brosjyren var det bilde av to gullringer med inngravering. Inni ringene sto det HÅP med store bokstaver. Det første som slo meg da jeg så det, var at slike ringer skulle hele kystbefolkningen i Finnmark ha. Graveringa skulle attpåtil vært utenpå. Og hver gang kvartalstallene for befolkningsutviklinga kom, eller NRK har meldt om nye konkurser i fiskeindustrien, eller flere postkasserederi etablerte seg i Finnmark med hensikt å flytte ut kvoter fra fylket, så skulle vi gløtte på ringen. Det skulle lyse HÅP mot oss, og vi skulle ikke miste motet.

Mot, håp og framtidstro er de viktigste elementene som må være tilstede i befolkningen for å utvikle nordområdene til stabile og robuste botilbud.

Ei befolkning som har mistet motet er fullstendige hjelpeløse, og styrt avvikling lyser i det fjerne.

Regjeringas nordområde-fokus hjelper meg til å holde motet opp, men jeg tenker i tillegg at min mentale sinnstilstand også er mitt eget ansvar.

Jeg tror på mitt fiskevær. Det er godt, tett og sosialt å bo i. Ikke perfekt, men hyggelig, som de fleste menneskene som er innbyggere her. Vi har hatt vår andel av befolkningsnedgang og konkurser i fiskeindustrien, og vel så det. Vi har ikke gitt opp.

Som mangeårig ordfører i en kommune i Finnmark som har mer fisk enn folk, så har jeg hatt ett enkelt mantra: Aktivitet skaper ny aktivitet. Når aktiviteten ikke har kommet av seg sjøl, så har vi hjulpet til med kommunale penger.

Vi har brukt kommunale midler til å kjøpe opp fiskebruk etter konkurs, for så å leie det samme bruket ut. Vi har bygget videreforedlingsanlegg for å tørke vår egen fisk. Ingenting av dette har vi fått støtte til fra Innovasjon Norge. Vårt kommunale initiativ passet ikke inn i deres regelverk. Det kan man synes mye om, og det gjorde vi også, men vi valgte å fortsette vår linje med å ”gjøre det sjøl”, når ingen andre gjorde det for oss. Slik fikk vi mer aktivitet i bygda, konkretisert gjennom arbeidsplasser og nye innbyggere. Mange av de er fra andre land, og slik sett viderefører vi Finnmarks positive tradisjon for åpenhet overfor fremmede, vår gjestfrihet og raushet.

Det er bygget hus her, for første gang på over 20 år. Det er en gryende optimisme og framtidstro.

Vi vet ikke om vi greier å holde på optimismen, men en ting er i hvert fall sikkert –  vi som er lokalpolitikere  må gravere HÅP i gullringene våre, ikke HÅPLØSHET.

Ingenting er så smittsomt som misnøye og mismot. Media er en stor smittekilde. Hver dag hører vi klager på alt som ikke fungerer i vårt samfunn. Men vi som er samfunnsinnbyggere vet at en masse fungerer og er kjempebra, selv om vi har områder hvor vi trenger å korrigere og gjøre ting bedre. Vi må kunne gjøre to ting: Forbedre samfunnene våre og samtidig være takknemlige for at vi har trukket et internasjonalt vinnerlodd i livet, nemlig det å være så heldige og bli født i ett av verdens rikeste land.

Jeg tar på meg min imaginære gullring hvor det står HÅP utenpå og TAKK inni, og da er jeg klar til å gjøre en innsats også i dag for mitt hjertes viktigste sted; nordområdene.

Ingalill Olsen

(innlegg i Fiskeribladet)

Vurdert til: av 127 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er det å tro på framtida en forutsetning for at et lokalsamfunn skal overleve på sikt? Spørsmålet er interessant og egnet til å gruble over. Hvis svaret er ja så må det få konsekvenser for de valg som gjøres og hvordan samfunnene styres.

Jeg tror at framtidstro og optimisme er en forutsetning for at den fiskerikommunen jeg bor i skal utvikle seg i positiv retning.

Nord-Norges befolkning har i den senere tid sett lysere på framtida, ikke minst i forhold til de mulighetene olje- og gassutvinninga kan gi oss. Vi har trodd på de muligheter ny teknologi og energiressurser kan gi oss som region.

Denne optimismen har dessverre hittil ikke gitt spesielle utslag utover de stedene som har fått direkte arbeidsplasser i tilknytning til utvinning. I Finnmark gjelder det Hammerfest. Byen har hatt en eventyrlig oppblomstring etter at anlegget på Melkøya ble etablert. Vi har sett et industrieventyr, og jeg unner Hammerfest det. Finnmark må ha vekst noen steder for å demme opp for fraflytting.

Resten av Finnmark har håpet på noe av den samme effekten. Nå står Goliatfeltet foran realisering, etterfulgt av Nucula og alle de andre blokkene. Det er ikke for mye forlangt at naboene til disse områdene skal se ringvirkninger for sine områder, for at de skal være positive til utbygging.

Måsøy kommune har fått den tvilsomme ære av å være påslagsområde nr. 1 for eventuelle oljeutslipp dersom noe skulle gå galt på Goliat-feltet. I dette området ligger Ingøy mest utsatt til, med sin bosetting og med kanskje Norges beste fiskefelt utenfor. I tillegg ligger fuglefjellet Hjelmsøystauren i samme område. Hjelmsøystauren er full av rødlistearter (truede fugleartet) og er fredet. Goliatfeltets risiko-område innholdet ingredienser som folk, fisk og fredete fuglearter.

Da er det vel ikke urimelig at vi som skal ta en eventuell risiko, også etterspør hva vi skal få tilbake? Svaret hittil fra oljeselskapet ENI har vært bortimot arrogant: Noen meter med oljelenser, noe utstyr, noen fiskebåter i en slags beredskap osv. Men det som gir aktivitet, arbeidsplasser, inntekter og utvikling –  det skal vi plassere et annet sted (les Hammerfest).

For meg må ENI gjerne sitte i Italia og gjøre sine vurderinger av hva kystfolket i Finnmark er villig til å utsette seg for, men jeg er helt krystallklar: Som ordfører i Måsøy kan jeg ikke anbefale at Måsøy kommune skal si ja til en konsekvensutredning eller en PUD (plan for utbygging og drift) som bare genererer risiko, ikke utvikling i Måsøy.

Jeg har ingen illusjoner om at lille Måsøy kommune kan stoppe Goliat, men jeg har en oppfatning av hvordan mediabildet vil se ut hvis storsamfunnet og et italiensk oljeselskap overkjører de som tar den største risikoen, som ikke genererer noen positive ringvirkninger og som folk ikke vil ha.

Så kan man spørre seg om ENI som operatør ønsker det slik? Jeg tror de senser, som enhver annen observatør gjør, at den overveldende positive holdningen til olje- og gassutviklinga i Finnmark er i ferd med å endre seg. Framdeles er folk positive, men vi er blitt mer bevisst. Vi vil ha olje- og gassutvinning, men ikke for enhver pris. Ikke hvis det går ut over fiskeriene, ikke hvis det kan ødelegge vår sårbare natur og ikke hvis det rokker ved den økologiske balansen i Finnmarksnaturen. Debatten knyttet til seismikkskytinga sommeren -08  bør være et varsku om et stemningsskifte og om en økt bekymring i lokalbefolkningen.

Norge som oljeproduserende land er egentlig utrolig heldige som har ei slik fiskerinæring vi har, som i utgangspunktet er villig til å finne kompromisser og godtar oljevirksomhet. Våre fiskere er ikke millitante og imot for enhver pris. I dette ligger det et handlingsrom som bør gi mulighet for både fiskeri og seismikk.

For meg er fisk viktigere enn olje. Det sier jeg selv om jeg har vært ordfører i en kommune i 13 år og fått overført mange oljemillioner til min kommune hvert år. Vår økonomi i dette grunnrike landet skyldes vår oljeformue. Men en dag er oljen slutt, en dag skal den nest største næringa – fiskeri og havbruksnæringa – bære denne nasjonen på sine skuldre. Fram til da må vi gjøre to ting; forvalte vår oljeformue og våre fiskebestander med vett og forstand.

Ingen av delene er spesielt lett. Det er ikke å la være å bruke alle pengene man har i pengeboka. Det vet ethvert barn som har fått ukepenger. Men du som leser dette er ikke et barn. Du vet at penger må forvaltes, akkurat som fiskebestander. Du vet også at bruker staten for mye penger, har det en lei tendens til å øke inflasjon, presse renta opp, gjøre lånene dine dyrere og i det store globale bildet virker også andre lands økonomi på oss.

Jeg tror ikke at handlingsregelen er hellig og at den nødvendigvis må ligge presis der den ligger, men jeg er overbevist om at den må ligge ca. der den er i dag, hvis ikke kan mer enn drivstoffprisene bringe båtene til kai.

Vi kan se verden forskjellig, ikke minst ut fra ulikt politisk ståsted.. Jeg tror ikke på de frie krefters spill og at alt skal styres av markedet.

Markedet bryr seg ikke om meg eller noen av de andre innbyggerne i Finnmark. Markedet har ikke omsorg for enkeltmennesket. Markedet bryr seg bare om lønnsomhet.

At noen av de samme innbyggerne i Finnmark i det siste fremstår som sterke markedsliberalister er egnet til å undre seg over.

I vinter har vi i ”markedets” navn opplevd at ”storhundra” har vært større enn noensinne, at kvalitetsfisk ble guano når 300 tonn loddesprengt torsk lå uprodusert på kai i over 50 timer og at fiskeren får den samme pris for torsken uansett kvalitet.

Dette ”markedet” er døden for ethvert fiskevær, enhver fisker og enhver som er glad i fiskerinæringa.

Min TRO er at vi som er kystens folk, sammen bekjemper denne varianten av markedet!

Ingalill Olsen

(innlegg i Fiskeribladet)

Vurdert til: av 142 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende